Test

Mekanisk årsak

Sett i et historisk perspektiv har mekaniske årsaker til at fisken dør i oppdrett vært av mindre betydning. Det har alltid vært fisk som har mistet livet i forbindelse med lasting, transport og lossing av smolt. Det har i tillegg alltid vært utfordringer relatert til predatorer og på grunn av uhell under levering av fisken til brønnbåt for føring til slakt, men det har ikke vært de store tallene. Tidligere var det slik at det aller meste av håndtering fant sted i ferskvannsfasen. Dette har endret seg betydelig de siste årene i takt med økende utfordringer knyttet til lakselus. Når lakselusa så i tillegg begynte å bli motstandsdyktig mot de fleste medikamentene som ble benyttet for å drepe lakselusa, ja da gikk plutselig antall håndteringsoperasjoner i sjøvannsfasen opp fra de vanlige 2-3 i løpet av en produksjonssyklus til langt flere. Da i tillegg mange av disse operasjonene måtte gjennomføres i den kalde årstiden hvor konsekvensene av slike håndteringer ofte blir større, ble mekaniske årsaker til dødelighet i norsk oppdrett plutselig den største trusselen mot laksens liv og næringens bærekraft. Det å måtte ta en laks opp av merden i sjøen, pumpe den inn i en brønnbåt, gjennomføre en form for ikke-medikamentell fjerning av lakselusa ved hjelp av vanntrykk, endret vannkvalitet eller vanntemperatur vil alltid føre til at fisken kommer i kontakt med bevegelige eller faste gjenstander. Disse kontaktpunktene er forbundet med stor risiko for skade i hud og muskulatur samtidig som de kan utløse blødninger i en rekke vev inkludert hjernen. Næringen bruker for øyeblikket store ressurser for å løse denne utfordringen, men inntil videre utgjør dette området en stor del av den totale avgangen i sjøfasen for oppdrettsnæringen.