Test

Settefiskrelatert avgang

Historisk sett har de første 30 dagene av fiskens liv i sjøvann vært beheftet med stor dødelighet sett i forhold til resten av produksjonstiden. Mye av årsaken til dette var at den fisken som ble satt i sjøen ikke var tilpasset et liv i sjøvann. Atlantisk laks har gjennom millioner av år utviklet en livssyklus hvor den vandrer mellom ferskvann og sjøvann for så senere å vende tilbake til ferskvann igjen. Disse skiftene i oppholdssted innebærer at fisken har vært nødt til å endre sin fysiologi betydelig. Denne endringen i fysiologi for å kunne vandre fra ferskvann og ut i sjøvann kaller man smoltifisering. Det er stor forskjell mellom det å leve i ferskvann og det å leve i sjøvann. Setter man en fisk som ikke er sjøvannstilpasset ut i sjøvann vil den med stor sannsynlighet dø etter få dager. Årsaken til at denne fasen tidligere var beheftet med svært høy avgang var knyttet til at oppdretterne ikke evnet å smoltifisere store grupper fisk på en god måte. Den store kunsten er å få all fisk som tilhører den gruppen som skal settes i sjø til å smoltifisere samtidig og dette har ikke alltid vært like lett. Særlig gjaldt dette vårsmolten, den smolten som settes ut på våren i perioden april-mai. I tillegg til dette var smolten mye mindre før enn det den er i dag. Dette førte ofte til at den aller minste fisken, den fisken som var mye mindre enn gjennomsnittsvekten i fiskegruppen, fikk store problemer da den ikke var fullstendig smoltifisert da den ble sjøsatt. Denne positive endringen i smoltstørrelse har ført til at smoltkvalitet ikke lengre står for en like stor andel av dødeligheten som den gjorde tidligere.